Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Jeg blir døv når noen vil fortelle meg om DNA-molekylet. Jeg vet at noen i dag fatter hvordan liv oppstår. Men den som ikke forstår forklaringen og samtidig vet at den er sann, han får en ørken av fakta mellom seg og underet. Mellom seg og mirakelet som, i motsetning til et faktum, er en betingelse for å leve. Bare den som ikke er fanget av denne avstanden kan fatte kjærligheten og godta den uten spørsmål.
Men mellom den unge kvinnen og mannen står tilværelsen stille et kort øyeblikk, akkurat så lenge som det tar for et under å skje. I det sekundet er de helt alene på den overfylte plassen. Alt og alle er borte.
De ser bare hverandre.
Derfor har jeg besluttet at jeg vil bruke dagene fremover til å ordne det jeg vet og fortelle det hele slik jeg har opplevet det. Det har gjort vondt ikke å bli trodd.
Renset for et utbrent sinne lå jeg og kjente hvordan hennes kjærtegn kalte på en øm lengsel i meg. Lengsel etter å bli tatt på, etter selv å være god, etter å stryke varsomt over varm hud, etter å være ganske nær et annet menneske og kjenne blodet og varmen strømme gjennom det. Etter å finne en felles rytme og smelte sammen til ett.
Den skulle forvirre meg igjen og igjen, den brå skiftingen mellom den resolutte kvinnen og den sky, uskyldige piken.
Hun gjengjeldte kjærtegnet uten en bevegelse, bare ved å ta imot.
En mann ble grepet av begjær. Han forvekslet det med kjærligheten. Da han ikke maktet å styre over noen av delene, forsøkte han istedet å herske over været. Det gikk ham ille, for også været følger sine egne uransakelige lover, uforstyrret av menneskene.
Men mellom den unge kvinnen og mannen står tilværelsen stille et kort øyeblikk, akkurat så lenge som det tar for et under å skje. I det sekundet er de helt alene på den overfylte plassen. Alt og alle er borte. De ser bare hverandre.
Nå var jeg ikke i tvil, foran oss sto en Madonna med Barnet, malt slik vi aldri hadde sett det før: Levende og allikevel opphøyet, øyne fulle av renhet, men samtidig med et uttrykk av viten og sorg. En kvinneskikkelse mer spennende enn noen vi tidligere hadde malt. Bildet fylte oss umiddelbart med en følelse som kalles andakt.
En ung kvinne lot en fremmed komme til sitt leie fordi hun trodde det var Guds sendebud. Hun ble med barn. Slik ble historien fortalt som sladder på markedsplassen, og i begynnelsen vakte det munterhet. Hvordan kunne en pike være så enfoldig?