Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Og hvem kan måle lidelse? Det som er som et myggstikk for noen kan fortone seg som den elektriske stol for andre.
For hvor mye ensomhet kan et enkelt menneske løfte? Aldri mer enn sin egen vekt.
Jeg var så trist etterpå, den natten, men trist på en annen og ny måte, for det var en fin tristhet, den smakte av noe evig, ja, jeg sier det, noe evig, et stort drops jeg kunne suge på, tålmodighetens sukkertøy.
Du må være din fars rareste patent.
Men ved kanten av shortsen, i skillet der, var rynkene tydelige, som om hun var laget av kreppapir, nei, la meg heller si det slik, det var mors årringer, før hun ble en skog.
I natt er jeg gutt. I morgen er jeg pike, lille pike.
Så begynte hun og kle av seg, den nye kjolen gled ned på gulvet, den stramme, grå trøyen som hun vrengte over hodet, kroppen hennes var enda hvitere, uten buer, uten høyder, hun var mager og ensom, et forlatt stillas.
Men det man ikke får se, blir enda verre for våre øyne. Det vokser. Det forsvinner aldri. Uvitenhet er et drivhus der de skrekkeligste blomster gror.
Hjertet er også en pendel.
Alt svinger mot ro. Alt slår mot stillhet til slutt.
... hvilke hjul er det de skyver, tenkte jeg, og hvem holder bremsene i gang, hvem passer på bremsene?