Bokelskere.no

Doctor Cottard visste aldri med sikkerhet hvilken tone han skulle anslå overfor sine medmennesker, han var nemlig bestandig usikker på om den han snakket med mente å være alvorlig eller å spøke. For å være på den sikre siden, anla han derfor bestandig et avventende, lett ironisk smil og mente dermed å være gardert mot å bli betraktet som enfoldig hvis bemerkningen skulle vise seg å være sagt i spøk. Men da han jo også måtte ta den motsatte mulighet med i betraktning, turde han aldri la dette smilet komme helt fritt til uttrykk, og doktor Cottards ansikt avspeilet derfor en konstant usikkerhet der enhver kunne lese det spørsmålet han aldri hadde mot til å stille: "Mener De det for alvor?"

I denne alderen har man allerede flere ganger vært rammet av kjærligheten; den utvikler seg ikke lenger på egen hånd, i følge ukjente og skjebnesvangre lover, med vårt hjerte som passiv og forbløffet tilskuer. Vi kommer den i møte, vi fordreier den ved hjelp av erindringen, leder den ved antydninger. Når vi gjenkjenner et av dens symptomer, husker vi de andre og sørger for å fremkalle også dem. Fordi vi eier dens sang innskrevet i oss fra første til siste vers, trenger vi ikke at en kvinne uttaler de første ordene - de som er fylt av den beundring som skjønnhet vekker - for å finne fortsettelsen. Og hvis hun begynner midt i, på det punkt hvor hjertene møtes og hvor man bare snakker om å leve for hverandre, så er vi fortrolige nok med disse toner til å falle inn og slutte oss til vår motspillerske der hvor hun venter oss.