Bokelskere.no

Med evnen til å lukte sorg og glede, til å snuse meg frem til klokskap og dumhet med lukkede øyne, kom jeg til Karachi, og ungdomstiden - selvsagt vel vitende at alle subkontinentets nye nasjoner og jeg hadde lagt barndommen bak oss, at omseggripende besvær og underlige pinlige stemmeskifter var i vente for oss alle. Tapningen hadde sensurert mitt indre liv, men min sans for forbindelser var ikke blitt tappet.

I kjernen av mitt Karachi lå Alia Aziz' hus, en stor gammel bygning i Clayton-veien (hun måtte ha vandret omkring der i årevis som en gjenganger uten noen å spøke for), et skyggenes og gulmalingens sted hvor det hver ettermiddag falt en lang, anklagende skygge fra den nærmeste moskeens minaret. Selv da jeg mange år senere, i trollmennenes ghetto, levde i skyggen av en annen moskè, en skygge som iallfall for en stund kastet et beskyttende, ikke-illevarslende halvlys, ble jeg aldri kvitt det Karachi-avlede synet på moskè-skygger hvor jeg syntes jeg kunne kjenne den trange, omklamrende, anklagende lukten av min tante. Som så tiden an, men hvis hevn, da den kom, var knusende.
Det var, på den tiden, en hildringenes by. Hugget ut av ørkenen som den var, hadde den aldri helt greid å knekke ørkenens makt.

For å forstå ét liv, må man svelge en hel verden..

... for barn er de kar som voksne heller sin gift i,

Jeg har før fremholdt at jeg ikke snakker billedlig. Det jeg nettopp har skrevet (og lest høyt for en lamslått Padma) er intet mindre enn den bokstavelige ved-hårene-på-min-mors-hode-sannhet. Virkeligheten kan ha et billedlig innhold. Det gjør den ikke mindre virkelig.

... og bena stakk hårete frem fra folden. Fingerneglene bar merke etter et livs omgang med Golden Flakes-sigaretter; tåneglene virket tilsvarende misfarget. Jeg forestilte meg at han røkte med tærne. Det var et syn som gjorde veldig inntrykk på meg, og jeg spurte om han utførte en slik bragd.

Vestover vestover vestover, til Saleem omsider kommer til Shadipur busstasjon i den vestlige utkanten av byen. Sulten tørst avkreftet syk, kraftløst hoppende ut av veien for busser som durer inn og ut fra stasjonen - gloret malte busser med påskrifter på panseret så som Med Guds Hjelp! og andre motto, for eksempel Gudskjelov!, på bakstussen - kommer han til en klynge fillete telt under en jernbanebro av betong, i skyggen av den ser han en slangetemmende kjempe som bryter ut i et kolossalt tannråttent smil, og i armene hans en liten gutt på noenogtyve måneder, iført T-skjorte pyntet med lyserøde gitarer, en gutt med elefantører, med øyne så store som tinntallerkner og et ansikt så alvorlig som graven.

Det meste av det som betyr noe i vårt liv, finner sted i vårt fravær.

Love does not conquer all, exept in the Bombay talkies; rip tear crunch will not be defeated by a mere ceremony; and optimism is a disease.