Bokelskere.no

Ravic gikk inn på værelset sitt for å lese. Han fant frem noen bind verdenshistorie og begynte å bla i dem. Det var ikke særlig oppmuntrende. Det eneste han fikk ut av det, var en slags deprimerende sikkerhet for at ingenting er nytt her i verden. Alt som hender har hendt dusinvis av ganger før. Løgn, troløshet, mord, bartolomeusnetter, korrupsjon ut fra vilje til makt og en ubrutt lenke av krig og overfall. Menneskenes historie var i sannhet skrevet med blod og tårer. Blant de tusener av blodflekkede skikkelser opp igjennom tidene skimtet man sjelden en som lyste i gyllen godhet. Demagoger, bedragere, snikmyrdende, maktsyke egoister, fantastiske profeter som ville innføre kjærligheten ved sverdet. Alltid det samme –– og alltid de tålmodige folk som lot seg drive mot hverandre i et meningsløst myrderi, for keisere, konger, religioner og galehuslemmer. Det hele var endeløst.

Bilen stoppet på hjørnet av Rue Vaugirard.
"Hva er det?" spurte Ravic.
"Demonstrasjon," sa sjåføren og så rett frem. "Det er kommunistene som er ute."
Ravic så hen på Käte Hegström. Hun var kledd som en hoffdame fra Ludvig den fjortenes tid. Ansiktet var sterkt sminket. Men det virket blekt tross alt. Kinnbena sto stramt under den skjøre huden.
"Strålende," sa Ravic. "Vi er i juli måned det herrens år 1939. For fem minutter siden masjerte en fascistisk Croix de Feu-demonstrasjon forbi. Nå kommer kommunistene. Og midt iblandt dem sitter vi som representanter for det syttende århundres storhet. Strålende, Käte."

Han la en pakke bøker fra seg på bordet ved sengen. Merkelig - dette å lese ble mer og mer viktig for ham. Det kunne ikke erstatte alt. Men det ga ham allikevel noe han ikke kunne få på annen måte. Han husket fra de første årene i emigrasjonstiden. Da hadde han ikke rørt en bok. De var som bleke skygger mot det virkelige livet. Men nå var de som en mur. Og selv om de kanskje ikke beskyttet, så kunne man iallfall lene seg til dem. Det hjalp ikke meget, men de kunne allikevel holde den verste fortvilelsen tilbake. Det var nok. De fortalte om tanker som engang var tenkt, som idag ble foraktet og utledd, men som allikevel engang var formet - og som sto der, ble der. Og det var nok.

Den som ikke tror på undere i kjærligheten er fortapt, hadde advokat Arentz i Berlin sagt engang. Tre uker senere ble han puttet i konsentrasjonsleir fordi hans elskerinne hadde angitt ham til Gestapo.

Kjærlighet, tenkte han. Slik er altså også kjærligheten. Det gamle miraklet: Den spenner ikke bare gylne broer av drøm over hverdagens grå himmel. Den kan enda til legge en søppelhaug i romantisk lys. Ja - et mirakel. Men også en bitter hån.

"Glem heller det! Ingenting er mer nytteløst enn det å angre. Ingenting kan gjøres om igjen, gjøres godt igjen. Kunne vi det, ville vi gå rundt som helgener alle sammen. Det er ikke livets mening å gjøre oss fullkomne. Det fullkomne menneske passer bare på et museum."

Glemt. For et ord! - Spøkelsesaktig, fylt av gru - eller av trøst. Hvem kunne vel leve uten å glemme? Men hvem maktet egentlig å glemme nok? Erindringen skaper alltid slagg som svir i hjertet. Bare den som ikke har noe å leve for, er helt fri.