Bokelskere.no

Der sto vi og så noe alle i Norge har sett tusen ganger, hvordan folk strevde med å holde seg på beina en førjulsdag med holke og is, det var så ordinært som det kunne bli, men ikke for Kristian Winther. For Kristian Winter minnet det hverdagslige synet om en ballett, og jeg så at han hadde rett. Hvis noen hadde stilt opp kjempehøytalere og latt musikken strømme utover den islagte byen, ville folk rettet seg opp i piruetter og sprang, de ville snurret rundt seg sjøl, hoppet på tåspissene og løftet hverandre elegent over hodet. Det var bare musikken som manglet, så ville byen blitt anerledes, husene og menneskene, alt ville funklet og blinket. Det gjorde det jo allerede, funklet og blinket, fra granbarlenkene, fra takrennene, fra søppelbøttene, alt var dekket med is som lyset spilte i og jeg glemte at jeg hadde sovet dårlig, at jeg verken hadde rukket å vaske håret eller lime på de kunstige øyevippene, jeg glemte at jeg gikk i slitte vinnterstøvler og nuppete dyffelcoat, jeg glemte alt smått og simpelt til fordel for et tankestreif av tyll og store drømmer.