I stillhet er de hos hverandre. Det er ikke kroppene deres som er det viktige mer, men alt det andre , sinn, og tanker i ei nærhet så stor at de knapt tør puste.I ei kort intens stund kjenner Magret det nesten som ei handling som nesten er høgtid. Hun kjenner ei lykke så stor at den vil slite henne sund, og midt i den ei djup sorg fordi hun vet at dette er siste gangen. De er ved veis ende. Han skal kommme att flere somre, men med tunge visshet vet at hun at det blir denne gangen og det skal aldri hende mer. I øynene hans ser hun det samme og de holder om hverandre uten å si et ord. Ingen ord og ingen hverdag mer i denne stunda. Bare alvor og høgtid.
Sist sett
