Skal det alltid være slik at bare når menneskene kjemper mot en fiende, når vi fylles av hat, når lidenskapene flammer opp, da har livet mening? Da reiser menneskene seg i sin fulle høyde, selvforglemmende, stolte, ofte fylt av et uforklarlig mot? Må vi hate og kjempe for å bli virkelige mennseker? Ikke alle gjør det. Noen kjemper også uten hat, de kjemper med kjærlighet, og det er også uforståelig.