Bokelskere.no

Fermina Daza var ute på kjøkkenet og smakte på suppen til aftensmaten da hun hørte Digna Pardos redselsskrik og spetakkelet fra husets tjenere og litt senere nabolagets. Hun hev skjeen fra seg og prøvde å løpe som best hun kunne med alderens uovervinnelige bør, mens hun skrek som en gal, ennå uten å vite hva som foregikk under mangotreets krone, og hjertet ble splintret da hun så sin mann ligge på ryggen i sølen, allerede død i levende live, men han holdt fremdeles stand et sist øyeblikk mot dødens sist hugg med halen, for at hun skulle rekke frem. Han kjente henne også igjen i stimmelen, tvers gjennom tårene i den uutsigelige sorgen over å måtte dø uten henne, og han så på henne for siste gang i tid og evighet med øyne som var mer strålende, mer bedrøvede og mer takknemlige enn hun noensinne hadde sett dem det halve århundre de hadde levd sammen, og med sitt siste åndedrag: "Bare Gud kan vite hvor høyt jeg har elsket deg."