Bokelskere.no

Hun knelte under høimessen, da erkebiskopen selv forrettet tjenesten foran hovedalteret. Virakskyene bølget gjennem den tonende kirke, hvor nu broget solksinn og vokslysglans blandet sitt skinn; den friske, krydrede røkelsesduft sivet utover og døvet lukten av armod og sygdom. Med hjertet bristende fullt av samkjensel med flokken av arme og såre, som Gud hadde stillet henne inn i, bad hun i en rus av søsterlig ømhet for alle som var fattige med henne og led som hun selv hadde lidd -.

'Jeg vil stå op og gå hjem til min far -:'