[J]eg vet at jeg ikke er alene. På krisesentrene jeg måtte søke tilflukt, møtte jeg dem. Med de døde blikkene, skammen, selvbebreidelsen og skyldfølelsen. Liv som ikke lenger var liv. Øyne som sløve hull i mishandlete kropper, som krigsofre.
Men de hadde ikke vært ved fronten, eller i Auschwitz og Ravensbrück. De hadde ikke ligget skjelvende av angst under bomberegnet over Beirut eller Bagdad med barna sine under seg. De hadde bare vært hjemme hos en mann de trodde de en gang hadde funnet kjærligheten sammen med.