Det er ikke det minste ille at folk forsvinner ut av livene våre. Jeg hadde nettopp nådd det punktet i livet hvor adresseboka mi var knotet full. Jeg husker ærefrykten jeg som ung mann følte for folk med velfylte adressebøker og kaotiske almanakker. De levde. De levde mer enn de selv kunne huske, måtte ordne og organisere vennekretsen etter forretningsmessige systemer. Jeg tror ikke jeg skaffet med noen almanakk før i mitt tjuefemte leveår. og da jeg til slutt hadde en, trengte jeg aldri å slå opp i den, ettersom hukommelsen min var mer omfattende enn min omgang med andre.