Det verket i halsen, og jeg hadde ikke kontroll på noen ting, alt rant gjennom meg, jeg var vidåpen, men ikke mot den ytre verden, den skimtet jeg knapt lenger, men mot den indre, hvor følelsene hadde tatt makten fullstendig. Det eneste jeg klarte, for å holde på den siste rest av verdighet, var å ikke gi lyd fra meg. Ikke et hikst, ikke et sukk, ikke en klage, ikke et stønn. Bare tårene som rant, og ansiktet som vred seg i en grimase hver gang innsikten om at pappa var død, nådde en ny topp.
Sist sett
