Bokelskere.no

Den bestemoren som liker meg rekker fram et eple for at jeg skal ta det, og hun har tenkt å grave fram noe fra håndveska si. Jeg vet nok hva. Portemoneen sin. Hun skulle ikke gjøre det, hvorfor gjør hun det, jeg har vel ikke lenger lyst på det eplet, hva skal jeg med det, når det vanker penger og alt det går an å kjøpe for dem, til å kaste opp hele kvelden og natten, når jeg for tiden ellers ikke har noe ekstra til sånt. Snille bestemor, sett veska di bort, vær så snill. Men bestemor er ikke snill på den måten man kan være snill mot meg, hun bare knepper opp portemoneen med den ene hånden og rekker fortsatt fram eplet med den andre, det som jeg ikke tar, og hun ser forbauset opp, hvorfor tar jeg det ikke, det er et pent og blankt eple, og jeg liker jo epler, hun vet nok det, men hun vet ikke at jeg liker epler bare fordi det er trygt å spise dem på en tryggmatsdag. Så spør hun hva som er i veien, og jeg må ta eplet veldig, veldig fort, men ikke for fort, ikke så fort at det virker mistenkelig, bare så fort at hun vil tro at jeg har falt i staver og ikke har lagt merke til eplet og tatt det, at det slett ikke er noe i veien.