Og den middelaldrende innehaveren med de bedrøvelige øynene satt konstant bak skranken. Han manglet to fingre, og etter utseende å dømme var han av dem som aldri får til noen ting. Et vaskeekte eksemplar av arten - fisket opp etter å ha ligget i bløt natten over i tynt, blått blekk, en sjel som uhell, motgang og nederlag hadde satt sin farge på. Man følte trang til å legge ham i en glassmonter og dra ham med til naturfagstimen. Homo nihilsuccsessus. Enhver som så mannen måtte mer eller mindre kjenne hvordan humøret svant. Ikke så få ville bli ergelige (det er noen som blir forarget når de ser bedrøvelige eksemplarer av menneskeheten).