De som ikke er rammet av ulykker vil aldri skjønne hva det handler om før det skjer dem selv. Folk som er friske kan ikke forstå hvordan det er å være syk og folk som vil leve kan ikke fatte hvorfor noen ønsker å dø. Sånn er det bare. Vi kan vise medfølelse og forsøke å trøste andre, men når vi forlater dem, skyver vi det onde bort og går videre i våre egne liv. Det må være sånn. Jeg tror ikke smerte kan deles. Hvis den kunne det hadde livet blitt uutholdelig også for dem som ikke opplever vonde ting selv og da hadde vi antagelig sluttet å formere oss og det ville vært kroken på døra.
Sist sett
