Skyldes det bekvemmelighet, feighet eller manglende innsikt når disse diktverk bare forsøker å belyse menneskelivets ytre, dagklare konturer? På dette planet fungerer sinn og sanser ut fra faste lovmessige regler, men nede i kjellerdypet, i sinnets avkroker og kloakker, kryper lidenskapens sanne rovdyr omkring med fosforglinsende øyne, parrer seg, river hverandre i stykker og fremtrer i forvridde, groteske former. Er forfatterne engstelige for å møte gufset fra de fortærende, demoniske drifter, dampen av brennende blod, er de redde for at de fine hendene deres skal komme i berøring med menneskehetens væskende sår?
Eller er det slik at deres synsfelt bare er innstilt på det dagklare og på de matte skygger, slik at de ikke våger seg ned disse farlige trappetrinn som råtnende drypp har gjort slimete og glatte? Men den vitebegjærlige lengter etter å erfare det skjulte og ukjente. Intet grøss er så overmektig som det som oppstår i farens stund, og ingen prøvelse mer hellig enn det å stå ordløs av skam.
Sist sett
