Av og til, når en stor sky revner og går i stykker, hender det at noen av fillene faller ned i Farseggen. De vimser en stund som tynne blå-dis-trevler rundt treleggene - før de endelig synker i mosen og blir borte. Det er derfor marken her kjennes så myk og fin under føttene. Fordi vi går på luft.