Den først gangen noen fortalte meg rett opp i ansiktet at jeg var stygg, var jeg tretten år gammel. Det var en rik venn av broren min, Carlton, som var på besøk for å skyte på blink i åkeren. "Hva tuter du for, jente?" spurte Constantine da jeg kom inn på kjøkkenet. Med tårene strømmende nedover kinnene fortalte jeg hva gutten hadde kalt meg. "Og så? Er du det?" Jeg blunket og sluttet å gråte. "Er jeg hva?" "Nå skal du høre her, Eugenia" for Constantine var den eneste som innimellom fulgte mors regel. "Styggheten kommer innenfra. Å være stygg er å være et ondskapsfullt menneske som sårer andre. Er du et sånt menneske?" "Jeg vet ikke, jeg tror ikke det," hulket jeg.
Sist sett
