Det kan diskuteres hvorvidt Snorre hører hjemme i middelalderen. Det ligger like nær å betrakte ham intellektuelt som renessansehumanist, avant la date. Han viser et frisinn og en kunnskapsglede som minner om den senere europeiske renessansehumanisme. Han adskiller seg fra middelalderens lærde teologer, som vanligvis omtaler hedenskapen som djevelens verk. Snorre, som selv stod i den kristne forestillingsverden, nedtegner den hedenske gudelære uten fordømmelse. De paganistiske guder hadde for ham en annen realitet enn den faktiske. De var "sanne" i den forstand at de hadde levet i folks innbildningskraft og nå var nedtegnet i boks form.