Bokelskere.no

Personer som forekom meg like virkelige som luften jeg pustet i, trakk meg med inn i en tunnel av eventyr og mysterier som jeg ikke ønsket å komme ut av. Side etter side lot jeg meg omslutte av historiens trolldom og dens verden, helt til morgengryets pust strøk over vinduet og mitt trette blikk gled over bokens siste side [...] Søvnen og trettheten banket på, men jeg strittet imot. Jeg ville ikke gi slipp på historiens forhekselse, ikke si farvel til dens personer.

Flere som opplevde det slik? ;)