Sent en ettermiddag mens jeg satt alene og lot tankene fare, ringte det på døren. Jeg åpnet og der sto Henriette, hun var naken og så ut som om hun hadde løpt. Hei, sa jeg. Hei, sa hun. Kan jeg komme inn? Klart det, sa jeg, har du lyst på kaffe? Jeg vil heller kysse deg over hele kroppen, sa hun. Det er greit for meg det, sa jeg. Kaffen kunne vi jo drikke senere. Men etterpå oppdaget jeg selvfølgelig at jeg ikke hadde kaffe. Det var noe jeg bare hadde foreslått i ørska, kan man kanskje si, uten å være klar over konsekvensene. Skuffelsene, nederlagene. De vil ingen ende ta.