Når noen en er glad i, forsvinner, betaler en med hjerteskjærende anklager den synd det er å overleve. Døden avslører hvordan hvert enkelt menneske er unikt; det blir umåtelig stort liksom den verden dets fravær tilintetgjør for det, en verden som dets nærvær fikk eksistere i sin hele fylde: vi synes at dette mennesket burde hatt større plass i livet vårt, kanskje hele plassen. Vi kjemper oss ut av denne svimlende følelsen: det var bare et individ blant andre. Men fordi en aldri kan gjøre alt en kan, ikke for noen - selv innenfor de tvilsomme grensene en har satt opp - er det enda mange selvbebreidelser igjen.