Bokelskere.no

Beklager, men dette ble i overkant for pompøst for meg, kanskje derfor jeg ikke leste ut boken.

Er ikke dette et generelt problem med disse såkalt "magisk realisme" forfatterne. Språk og uttryksmåte er så fjernt fra vår mer konkrete måte å ordlegge oss på. Hvis ikke historien er vanvittig god, sitter man bare igjen med pompøst dritt. Jeg sliter i alle fall med forfattere som Coelho og Zafon. Marquez klarer jeg på grunn av de til tider gode historiene.

Jo kanskje det, selv om jeg ikke vil være så kategorisk, og jeg vet ikke helt om Zafon regnes som magisk realisme kandidat uansett. Men for meg var det bare lettbeint og kjedelig.

En diskusjon om magisk realisme hadde det vært morsomt å ta i en egen tråd, men jeg må bare si at jeg er uenig med deg. Coelho har ingen ting med magisk realisme å gjøre, etter min mening. Han er en hverdagsfilosof som forsøker seg som forfatter. Jeg synes det blir galt å sette ham i samme bås som Zafon og Marquez. De to siste er slik jeg ser det begge gode fortellere, men likevel er det et hav mellom dem også (både konkret og i overført betydning). Jeg synes Zafon er en lettvekter i forhold til Marquez. Dessuten skriver han nærmest røverromaner med bøker, magi og litteratur som kulisser. Marquez skriver gode fortellinger og bruker den magien som er nedfelt i hans kultur som virkemidler i skriveprosessen. Men, som sagt, dette er vel egentlig stoff til en egen tråd og har lite med Zafon å gjøre. Sånn egentlig.

Kan ellers være enig i at sitatet over ikke er av de beste språklige uttrykkene jeg har lest. Ganske forslitt med bøker som speil og kunsten som intimt ritual. Vel, vel. Nå utgir vel heller ikke Zafon for å være nobelpriskandidat. Han skriver spennende bestselgere og gjør akkurat det temmelig bra. Synes jeg.

Jeg brukte nok begrepet i sin videste forstand: Latin-amerikanere som skriver pompøst, flytende, "magisk" svada og kommer unna med det. Kanskje for vidt?
Muligens treffer det enkelte av oss fordi det framstår som eksotisk og spennende. Zafon bruker i mine øyne helt klart fortellerteknikker som stammer fra magisk realisme, det kokt sammen med en halvgod historie. Det er forfatterne med dårlige historier som prøver å skjule det bak denne "magien" jeg har fått nok av. Personlig synes jeg Coelho hører til her. Selv om jeg ser i ettertid ser at det blir å strekke det langt.

Marquez samt noe av Allende er i en klasse for seg selv.

I "Bok i P2" snakket de om magisk realisme for bare noen dager siden. Prgrammet ligger ute som podkast her: http://podkast.nrk.no/program/bok_i_p2.rss, og det er altså programmet om Åndenes hus fra 25.11.2009 som er det aktuelle.

Takk for tipset. Har ikke diskutert magisk realisme siden jeg analyserte Fløgstades Fyr og Flamme på slutten av 70-tallet. Ismene interesserer meg ikke så mye. Det er hva hver enkelt forfatter formidler til meg, som gjelder.