Frykten for bygda og for bygdesnakket vokste seg sterkere etter hvert. Kari Søraosen gikk under ei grå kappe av angst for å stikke altfor mye av fra bygdeskikken. Nordpå hadde hun lært seg til å være lettføtt og kjapp. Men her i bygda hadde de et annet ganglag. Når hun en sjelden gang var nedover til krambua, gikk hun med verdige, rolige skritt, bratt i ryggen og med en mine som om hun var odelsdatter til største gården.
Fra Kristian Kristiansens roman "Over de høye fjelle"