Bokelskere.no

Når eg møtte far på sjukeheimen, var det som den faren eg alltid hadde kjent. Sjølvsagt hadde eg ulike bilete av han i ulike tider; barndommens trygge tillit, ungdommens opposisjon, vaksenlivets refleksjon av kva ein vil overta, og kva ein vil revidera i farsarven, og i hans aldersom: ei veksande forståing av at vår generasjon no måtte ta oss av han, og ikkje han av oss. Det siste slår merkeleg seint inn hos vaksne menneske; vi held fram med å vera born som ventar omsorg, sjølv når foreldra er både velvaksne og gamle, og det tok meg lang tid å sjå at styrkeforholdet hadde endra seg.No var det han som trong oss, meir enn omvendt. Det er noko tregt i menneskelege relasjonar, vi held heile tida fast ved fortida.