Huden unden var blodig. Hun hadde truffet taket i høy hastighet. Betongen hadde vært som sandpapir. Det gjorde ubeskrivelig vondt. [...] Og først da hadde det gått galt. Hun bommet så vidt på den flate delen av taket og traff i stedet den skrå kanten. I stedet for å lande som et jetfly på en rullebane, minnet det mer om et mageplask.