Bokelskere.no

Anbefaler Marlon Brandos versjon på youtube. To ganger snur han seg bort fra publikum, en gang når han skal la folket tenke litt, og så helt til slutt. Ansiktsuttrykkene til Brando i de øyeblikkene sier mer enn talen til sammen. Fantastisk! Men jeg innrømmer at jeg er meget svak for den unge Brando også da...

To sjeler, en tanke... Gjett hva jeg gjør nå? Jeg ser hele filmversjonen med den unge Brando i hovedrollen! Kommer med kommentarer i løpet av morgendagen, må bare på leseselskapets første Faust-møte først ;)

Jeg ble så opptatt med Henrik i går at jeg ligger litt etter med Julius, men kommer gjennom i løpet av lørdag. Kos deg på Faust-møte! Ham skulle jeg også plukket fram igjen, det er lenge siden sist nå. Da blir det vel tur til Weimar og omegn etterhvert da?

PS. Pass på å få med deg litt lyrikk av Goethe også når du er i gang. Hvis du ikke leser ham på tysk, så har Åse Marie Nesse (min gamle foreleser fra Blindern som det var et privilegium å få lytte til) laget nydelige gjendiktninger :)

Det ble mye Henry på meg også, samt film om den godeste Cæsar, så jeg blir heller ikke ferdig med å lese stykket før i ettermiddag/kveld...

Goethe: Det blir tur til Weimar, ja ;) I høst leste jeg Mitt hjarta slo, en samling med 40 av de mest kjente diktene til Goethe, oversatt av nettopp Nesse. Jeg likte godt at originalteksten sto ved siden av den norske oversettelsen, da fikk jeg prøvd meg litt på tysk også, uten at det gikk ut over meningsinnholdet. Selv om dikt ikke er min favorittsjanger, falt virkelig denne samlingen i smak!

Begravelsestalen til Antony er forferdelig morsom. Synes du ikke den er hyklersk så det ljomer, og ellers herlig sarkastisk? Men akk, jeg tilgir ham, han har en for gylden tunge til at jeg kan gjøre annet.

Det er helt tydelig at Mark Antony har sin egen agenda oppi det hele, ja! Jeg er i grunnen ikke i tvil om at han næret ekte følelser for Cæsar, men det er virkelig imponerende hvor fort han greier å omstille seg. Måten han først unngår å bryte sitt løfte til Brutus på, er jo mesterlig – dette er en mann som virkelig har ordet i sin makt.

Da jeg så filmen med Marlon Brando i hovedrollen som Antony, synes jeg han portretterte denne figuren som mer kalkulerende enn det jeg hadde oppfattet ham som i begravelsesscenen. Karamella nevner at han snur seg bort fra folkemassen, liksom for å ”samle seg”, men ansiktsuttrykket hans i denne situasjonen er ubetalelig. Antony spiller et høyt spill som han til slutt vinner, takket være sine gudegitte talegaver, Må si jeg er villig til å tilgi Antony selv, og den unge Brando for den del, det meste ;)

Jeg vet sannelig ikke om Brando, jeg liker ham ikke som Antony og jeg har vel verden imot meg på dette punkt. Det jeg skulle ønske å se mer i hans tolkning er livlighet, ikke 'bare' vrede. Skjønt Antony er i sorg syntes det meg som om han moret seg når han holdt talen (med mindre det var jeg som moret meg over hvor fantastisk den var). Der Brando spotter når han sier "honourable men" leste jeg heller at han var ironisk med et glimt i øyet. Han taler jo til dem (slik jeg tolket det) som om han er naiv og oppriktig mener de er "honourable". Ihvertfall i begynnelsen. Det er en fin oppbygging i talen, og den synes meg å forsvinne hos Brando hvor han er monoton sint.

Jeg tviler ikke på Antonys ærlighet og kjærlighet overfor Cæsar. Såvidt jeg kan dømme tenker han ikke i baner om makt og herredømme, ja, tenker han igrunn lengre enn én dag inn i fremtiden? Har han ikke bare lyst til å drikke blodet til de som drepte hans kjære venn? Hans motsats blir Octavian. Men dette får vi diskutere mer i en egen tråd! ;-)

Jeg har startet en tråd om stykket, den finner du her. Håper du blir med på diskusjonen!