Bokelskere.no

Å begraves på Færøyene er ikke som begravelsene i Norge, der får man ofte knapt nok fylt opp de fremste benkene, eventuelt i tillegg til den bakerste, hvor nysgjerrige pensjonister som vil holde seg oppdaterte, sitter, og presten veksler mellom tre-fire forhåndsskrevne prekener som gir deg en følelse av at det mer eller mindre kun gjenstår å fylle inn avdødes navn og geografiske plassering, omtrent som en konfirmasjonssang på rundgang, en formel, for han som tror på meg skal leve uansett om han dør, lykke til på reisen og savnet er stort og vanskelig og alt det som sies kan, blir sagt og presten klapper på kisten, omtaler personen han aldri har sett med fornavn, sier at vedkommende var så glad i livet, han hadde så mange venner, hun hadde så mye ugjort, så mange planer. Ingen vet hvor Herren hopper, veiene uransakelige som rushtrafikk i Roma. Som å spå i kaffegrut, vage antagelser som bare stort sett stemmer.