Traumatics, som kom løpende ut på scenen, besto av Richard, bassisten Herrera, som hadde spilt sammen med ham bestandig, og to skinnmagre gutter som så ut som de knapt var ferdig med high school. Richard var en større entertainer på den tiden enn han skulle bli senere i livet, da det syntes klart at han aldri kom til å bli noen rockestjerne, og det derfor var bedre å bli en antirockestjerne. Han hoppet, gjorde skjenende piruetter med hånden rundt gitarhalsen og i det hele tatt. Han opplyste publikum om at bandet skulle spille alle sangene de kunne, og at det ville ta tjuefem minutter. Så gikk han og bandet fullstendig amok, vrengte ut av seg et grusomt støyangrep som Patty ikke kunne oppfatte noen som helst rytme i. Musikken var som mat som var for varm til at den smakte noe, men fraværet av rytme og melodi hindret ikke den mest ihuga fanskaren av mannlige punkere fra å poge opp og ned, smelle inn i hverandre med skuldrene og tråkke på alle kvinneankler i nærheten. Patty prøvde å holde seg unna dem, og kom bort fra Walter og Eliza. Støyen var rett og slett uutholdelig. Richard og to av de andre bandmedlemmene vrælte inn i mikrofonene: I hate sunshine! I hate sunshine!, og Patty, som likte solskinn, brukte sine basketballferdigheter og gjorde en hastig retrett.
Sist sett
