Bokelskere.no

Og ganske langsomt og pinefullt begynte Werner å gråte. Det gjorde ubeskrivelig ondt i øynene. Det ville være fryktelig om ikke Jochum kunne tenke lenger. For selv om han hadde vært et rotehode, og ofte helt ulogisk, så hadde han vært glad i selve tenkningen. Og det var jo det det kom an på. Han følte det som en ubeskrivelig skam, som en kosmisk umoral, hvis ikke Jochum kunne tenke lenger.