Jeg har tenkt for romantisk på livet. Har sett på det som en vei som bare folder seg ut og folder seg ut. Stadig nye muligheter. Men nå føler jeg at jeg stivner. Har det ganske trygt og godt. Er redd for å stoppe opp. Vil ha forandring. Av og til tenker jeg at man burde forandre hele livet sitt hvert syvende år. Bryte opp. Flytte. Finne nye venner. Gjøre nye ting. Jeg vet ikke om jeg har så mye å realisere i meg selv, men jeg vil gjerne finne ut hva det er og så forfølge det så langt det lar seg gjøre. Jeg er redd for å bli misfornøyd med hvordan jeg har levd. Redd for å angre. Det er sikkert en vanlig frykt Men det kan også bli en selvoppfyllende profeti. Det koker vel ned til at man må være ærlig med seg selv. Hvis man er det og føler seg fornøyd, er det sikkert ikke noe å være redd for. Men jeg føler meg ikke helt fornøyd. Og ikke er jeg sikker på at jeg er så ærlig heller. Jeg føler ikke at jeg gjør noe viktig, og det aner meg at når man gjør noe viktig, så vil det føles riktig og det føler jeg svært sjelden. Dette plager meg.
Sist sett
