Bokelskere.no

Jeg så Emilie nede i gården. Hun stod i skyggen ved gjerdet, i en ny kjole, av og til snudde hun seg rundt, som om hun ville vise seg frem, vise hvor fin hun var, en spinkel mannekeng med tynne, hvite legger og røde, rennende øyne. Men det var ingen andre der, ingen å vise seg for, bare jeg, i vinduet, og hun visste ikke at jeg stod der. Hennes glorie var hvit. Den skinte, tørt. Den holdt menneskene på avstand.