...ikke det overflatiske, rotløse, ensomme, fremmedgjorte, kosmopolitiske livet som er uegentlig, men derimot kulturalismens innestengte og hovmodige selvmusealisering.
Forståelsen av "kultur" som skjebne er en reaksjonær, romantisk ideologisering av kulturbegrepet som truer med å spre seg til hele det politiske livet.