Det aller beste var naturligvis å spare litt til alle skivene var spist, for aldri smakte melken så godt som da, når den ikke skulle fylle en funksjon, men rant ned strupen i sin egen rett, ren og ublandet, noe jeg dessverre nesten aldri fikk til: stundens behov overtrumfet alltid framtidens løfter, uansett hvor forlokkende de måtte være.