Hva gjør vi nå? sa du.
Jeg tror ikke jeg svarte,
veit ikke om det var fordi jeg ikke visste hva jeg skulle si
eller fordi jeg plutselig helt manglet bokstaver.
Men jeg husker hvordan jeg følte meg.
Det var akkurat som den gangen mamma skulle på misjonsmøte
og satte igjen en hjemmelaget pizza til pappa og meg.
Vi ble bare stående og se på den
visste ikke om ovnen skulle forvarmes
eller hvilken rist vi skulle bruke.
Visste ikke hvor mange grader som skulle til
for at osten skulle smelte
og bunnen bli sprø.
Slik følte jeg meg den første dagen vi bar babybagen inn
satte den ned på den slitte parketten
i den gamle husmannsstua vi leide
og så ble vi bare sittende der
som to steinaldermennesker rundt det første bålet.
Siden har vi fortsatt å spørre hverandre:
Hva gjør vi nå?