Bokelskere.no

Jeg stilte katten et spørsmål. Hun svarte med universalordet sitt. Jeg visste at det ville miste all sin betydning om jeg forstod det. Det visste neppe katten. Hun satt på sofaryggen ved vestvinduet og så ut på småfuglene som ennå svirret rundt meisebollene i skumringslyset. Munnen hennes dirret. Hun løftet poten og tappet lett på ruten. Tapp, tapp, tapp. Så gikk hun derifra, skuffet eller flau, muligens. Eller noe annet, som bare katter kan være.