Vi ber til Gud for statsadvokaten og riksadvokaten, for dommerne, for Stortinget og regjeringen, og for de ulykkelige i eksekusjonspelotongen. For vi vet at dersom de visste hvilken sorg og lidelse de påfører foreldre, søsken og barn, så ville de ikke gjøre det. De er lange, skyggene etter hver eksekusjon, og de er kalde som is.
Men en gang vil den primitive henrettelsestroen være et tilbakelagt stadium i den norske folkesjel. Foreldres og søskens og barns gråt i netter og dager og år er den pris som betales for folkesjelens langsomme vekst i bevissthet.
(Forfatteren siterer her sin farfar, redaktør Toralv Fanebust, fra et hefte han utga i 1946.)