Jeg har gjennom flere år lest Marcel Prousts romanverk På sporet av den tapte tid og nesten intet annet. Jeg har stirret ned i dens enorme vev og forsøkt å følge noen tråder. Boken er blitt et hjem for meg og har gitt meg trygghet. De mennesker jeg har møtt, har jeg betraktet i lys av dens skikkelser. Samtidens omveltinger har, slik det har forekommet meg, fremstått klarere for meg når jeg har hatt Proust ved min side. Nå da jeg forlater han, føler jeg meg som et barn som har gått seg vill.