Bokelskere.no

Jeg ser for meg en gammel mann, mager og krokete av et livslangt slit på jordene, med hud av lær og store, ru hender. I den ene holder han hånden til en liten gutt, en snørrete og tynn liten guttevalp som hutrer i den kalde vinden. I den andre en steinøks. De står der, stille, i det golde landskapet, i det tørre gresset, foran et lite tre. Det siste treet. Han slipper taket i guttungen, som ser opp, spørrende, og får et klapp på hodet til svar. Så lyder det første hugget.

Men dette er bare et bilde, en romantisering av noe som skjedde for mange århundrer siden. Kanskje fikk det aller siste treet stå, som et symbol over det som hadde vært, til det, dødt og forvitret, falt overende i vinden. Kanskje ble det hugget med et likegyldig skuldertrekk. Kanskje helt uten ettertanke. Med sine 163 kvadratkilometer er Påskeøya stor nok til at de som bodde ett sted, neppe vil ha hatt oversikt hvor mange trær som var igjen på et annet. Eller brydd seg, for den saks skyld. Man hadde nok sin egen familie å tenke på, bekymre seg over, verne mot tyver og kjeltringpakk.