Innenfor Jorden lå planeten Venus. Den var sydende og kokende av svovel og vulkaner. Utenfor lå Mars. En gold, steril og trøstesløs steinørken. Og midt imellom lå Jorden, fremdeles grønn, fremdeles blå, fremdeles boblende av liv. Ingen kraft i universet ville føle noen sorg om også denne planeten sluttet seg til den uendelige rekken av døde kloder som svevde rundt i himmelrommet. Men Jorden hadde en vilje. Om den ikke drept av sine egne bakterier. Griske og blinde bakterier som formerte seg i sanseløs rus over egen fullkommenhet.
To milliarder for mange.
Slik ville enhver krig mellom menneskene som rammet menneskene og lot naturen være i fred, være en lykke. Ikke noe smerteskrik presset ut gjennom menneskelige lepper maktet å overdøve den urett som havene, jungelen og fjellene hadde måttet tåle. Jorden var ikke til for menneskenes skyld; mennesket var ment å tjene jorden
Sist sett
