Jeg bladde litt i Adorno, leste noen sider av Benjamin, satt bøyd noen dager over Blanchot, kikket litt på Derrida og Foucault, forsøkte meg en stund på Kristeva, Lacan, Deleuze, samtidig som dikt av Ekelöf, Pound, Mallarmé, Rilke, Trakl, Ashbery, Mandelstam, Lunden, Thomsen og Hauge fløt rundt, på hvilke jeg aldri brukte mer enn noen minutter, jeg leste dem som prosa, som en bok av MacLean eller Bagley, og lærte ingenting, forstod ingenting, men bare det å være i kontakt med dem, ha bøker av dem i bokhyllen, førte til en bevissthetsforskyvning, bare det at jeg visste at de fantes, var en berikelse, og om de ikke fylte meg med innsikter, ble jeg desto rikere på anelser og fornemmelser.
Viser 1 svar.
Jeg har endelig kommet meg gjennom første bind av Min kamp,og jeg skal definitivt ikke lese flere.Karl-Ove Knausgård har et godt språk,men jeg synes til tider at det ble drepende kjedelig.