Bokelskere.no

Det en kjenner mest når klærne faller, og en står der uten en tråd på foran en fremmed, er ikke blu. Det er ubeskyttethet, uro for at noe skal komme nær en; skade en. En hudens angst så å si. Det er også ensomhetsfølelse, noe i retning av å befinne seg i en øde egn alene. Det går ikke over med tiden, det er likedan hver gang.