Du har ingen tillit til tanker som utvikles på et spinkelt grunnlag av muligheter, ikke engang sannsynligheter. Du misliker å gjennomleve et mentalt forløp i uvisshet og du vegrer deg for å bygge din egen tilhørighet på andres upålitelige tilhørigheter. Er det derfor du så ofte står alene i et hjørne og strekker deg som i savn mot andres lek, mot lettsindigheten, men uten å ta del. Gjør det så vondt å slippe taket?