Bokelskere.no

Når oversikten over verden blir større, blir ikke bare smerten den forårsaker mindre, men også meningen. Å forstå verden er å stille seg i en bestemt avstand til den. Det som er for lite til å se med det blotte øye, som molekyler og atomer, forstørrer vi opp, det som er for stort, som skysystemer, elvedeltaer, stjernebilder, forminsker vi. Når vi så har brakt det innen våre sansers rekkevidde, fikserer vi det. Det fikserte kaller vi kunnskap. Gjennom hele barndommen og ungdommen strever vi for å opprette den korrekte avstanden til ting og fenomener. Vi leser, vi lærer, vi erfarer, vi korrigerer. Så kommer vi en dag til det punktet hvor alle nødvendige avstander er satt, alle nødvendige systemer etablert. Det er da tiden begynner å gå fortere. Den møter ikke lenger noen hindringer, alt er satt, tiden flommer gjennom livene våre, dagene forsvinner i vill fart, før vi vet ordet av det, er vi førti, femti, seksti ... Mening trenger fylde, fylde trenger tid, tid trenger motstand. Kunnskap er avstand, kunnskap er stillstand, og meningens fiende.