Ingen ble overrasket over å høre at Michael Beard hadde vært enebarn, og han ville være den første til å innrømme at han aldri hadde fått særlig grep om søskenkjærlighet. Moren Angela var en skjønnhet med markant ansikt som skjemte ham bort, og middelet for kjærligheten hennes var mat. Hun flaskematet ham lidenskapelig, mer enn han trengte. Rundt førti år før han ble tildelt nobelprisen i fysikk, ble han nummer én i Cold Norton og Districts babykonkurranse i klassen null til seks måneder. I de harde etterkrigsårene lå skjønnhetsidealet for babyer hovedsakelig i fett, i churchillske dobbelthaker, i drømmer om en slutt på rasjonering og om overflodens rike som skulle komme. Babyer ble utstilt og vurdert som premiegresskar, og i 1947 feide tykke og glade fire måneder gamle Michael alle konkurrenter til side.
Sist sett
