Jeg gikk på to den gangen, det sier Ma Fransi, og hvorfor skulle hun juge? Ikke at det er noen trøst for meg å høre det. Er det pent gjort å minne en blind mann på at han en gang kunne se? Prestene som hvisker trolldom i øret på lik, de sier ikke: "Opp med hue, du var levende en gang." Det er ingen som bøyer seg ned og ømt trøster dritten som ligger i støvet: "Du ligner fremdeles den kebaben du engang var..."
Sist sett
