Forelskelsen lever et eget liv. Det meste av tiden er den som et slumrende dyr som ligger i ro og tar til seg føde og næring, registrerer heller dovent hva som skjer rundt sg. Den bryr seg ikke om trivialiteter. Det er ikke forelskelsens stil. Det kan være det samme for meg, tenker forelskelsesdyret, når det blir bedt om å ta stilling til dagligdagse ting; jeg gidder ikke blande meg i det, tenker det, og løfter bare dovent på det ene øyet når noen vil at det skal bære ut søppelet eller sette på kaffe. Dyret blir liggende. Like etter halvsover det, litt senere snorker det selvtilfreds i sin egen verden, uvirksomt, Men det dormende dyret har et fryktelig potensiale; galskapens innholdsrike og kreative energi. Denne energien er usynlig før den brått antennes, like usynlig som lynet er før det brått flerrer over himmelen. Forelskelsen er et farlig lite dyr. Det har bare et eneste mål: Eksplodere, kort og intenst.