Isbjørn så på henne, og i de mørkebrune øynene glimtet det av noe som ikke var en refleksjon av havet, men noe mye dypere. Det var et blikk som strakte seg over tid og rom og alt som finnes innimellom. Kanskje varte det for alltid, eller bare noen sekunder. Når hun tenkte tilbake på det etterpå, husket hun ikke helt. Men en ting var hun sikker på – det var et blikk de kunne bygge et vennskap på.