Bokelskere.no

Så snart jeg begynte å gå, forsvant imidlertid ubehaget som dugg for solen, og det var første gang jeg hadde opplevd at det å gå var godt. Jeg hadde alltid likt å gå, men av andre grunner. Tankene ble friere, fikk liksom mer rom til å utfolde seg, det var som om jeg ved å få kroppen
opp i fart på en måte kom tankenes fart i møte, det var som om tankene følte at jeg gjorde det for deres skyld, at jeg hadde omsorg for dem, noe de da verdsatte overmåte. I alle fall ble kvaliteten deres bedre. Oppe i marsjfart tok det ikke lang tid før de begynte å bli abrupte, gjorde korthugne byks inn på steder de ikke hadde vært før, eller bare ytterst sjelden oppholdt seg.